Mottatt i 2008 ich Etter mange tiår med venting fikk jeg endelig muligheten til å ta en frivillig og tilstrekkelig lang pause fra jobben som frilans IT-konsulent til å oppfylle en drøm jeg hadde hatt lenge: et smykkeskrin!
Jeg var lidenskapelig opptatt av å prøve ut hva jeg kunne være i stand til av håndverk. Valget mitt falt derfor på å lage et veldig forseggjort smykkeskrin i stil med renessansen – min favorittepoke.
Etter flere dager med å studere litteraturen som er tilgjengelig for meg, fant jeg ut at arbeidet med Wenzel Jamnitzer fra Nürnberg på slutten av 16-tallet var spesielt populære. På den tiden var han en av de mest kjente gullsmedene og forsynte alle tyske keisere i løpet av hans levetid. Jeg ønsket å hente inspirasjon til ulike detaljer fra arbeidet hans.
Det skulle være en boks med hengslet lokk, finert med burl-tre, små søyler i hjørnene, kloeføtter og spesialdekorerte skuffer. Men det viktigste: den skal ha store og forseggjorte edelstenssettinger rundt omkring i stil med høyrenessansen.
Først skåret jeg en "kjerne" av esken i helt tre med et glidende "hemmelig rom" før jeg forgylt hele esken med ekte bladgull.
Deretter laget jeg harpikskopier av korintiske søyler, og plasserte dem i alle fire hjørner. Fagene til smykkene var foret med rød fløyel og lokket fikk et forgylt monogram.
Rotveden fikk skjellakk og den splitter nye gullbelegget ble møysommelig trimmet tilbake til "gammelt". Bergkrystallgeoden på lokket til smykkeskrinet ble forsiktig 😉 "farget" og en liten brystlås med en vakkert formet nøkkel ble også installert.
Jeg dekorerte de små skuffene med maneristisk dekor og ramshodehåndtak laget av selvlaget "elfenben", ornamentene som er støpt til dette kom fra en sølvbelagt en Krus fra nyrenessansen etter modell av Cellini.
Proporsjonene til smykkeskrinet mitt var absolutt ikke slutten på historien, og stakkars Cellini ville nok løpe skrikende av sted senest ved synet av jernvarehandelens hengsler hvis han visste hva som hadde blitt av forarbeidet hans. 😉
Jeg var imidlertid veldig fornøyd med mitt "første arbeid" og det skulle legge grunnlaget for et brennende ønske om å fortsette å kunne produsere slike ting selv.
Jeg kommer uansett aldri til å glemme de store øynene og det behagelig lange øyeblikket av målløshet da personen jeg ga henne fikk bursdagsgaven hennes:
